1. oktober: å ta vare på en eldre er ikke å overvåke
FN har viet 1. oktober til eldre. Det er en god dag for å spørre hvem verktøyene vi legger i hendene deres egentlig er laget for: dem, eller vår egen ro.
Siden 1990 har 1. oktober vært FNs internasjonale eldredag. De forente nasjoner opprettet den for å snakke om rettigheter, inkludering og et faktum som ikke lenger er en spådom: i Europa er én av fem over 65 år, og de fleste av dem bor hjemme, mange alene, mange langt fra barna sine.
Rundt denne datoen publiseres rapporter og holdes taler. Vi lager en app for familier som tar vare på hverandre på avstand, og vi vil heller stille et mindre og mer ubehagelig spørsmål: når vi legger teknologi i hendene på en eldre, hvem har vi laget den for?
Teknologi «for eldre» er som regel for barna
Se på katalogen: klokker som oppdager fall, armbånd med GPS, sensorer på kjøleskapet og ytterdøra, «diskrete» kameraer. Nesten alt er laget for at den som tar vare på skal se mer. Det den eldre ser, er et nytt apparat hun ikke har bedt om, som må lades, som av og til piper, og som minner henne hver dag på at noen følger med.
Det er ikke det at disse verktøyene er dårlige. Det finnes situasjoner der de trengs. Men utgangspunktet betyr noe: hvis det første som tegnes er sønnens skjerm og det siste er morens, ligner resultatet mer på et overvåkingssystem enn på en hjelp. Og eldre merker det. Derfor ender så mange av disse apparatene i en skuff.
Hva som endrer seg når man tegner det motsatt
Man begynner med hennes skjerm. Den må få plass på telefonen hun allerede har, uten at hun må lære noe nytt. Den må ha veldig få ting, store, som gjør nøyaktig det de sier: be om hjelp, sende en talemelding, si «jeg har det bra». Og den må alltid vise henne, tydelig, hvem som følger henne og hva som deles, med mulighet til å stoppe det når hun vil.
Den siste delen er den som møter mest motstand hos barna. «Og hvis hun skrur det av?» Det kan hun. Det er hennes telefon og hennes liv. Det vi har sett, er at nesten ingen skrur det av når de forstår hva det gjør og selv har bestemt seg for å ha det. Det de skrur av, eller slutter å lade, er det som er blitt påtvunget dem.
Å tegne motsatt endrer også hva som måles. Du trenger ikke vite hvor moren din er hvert minutt for å være rolig; du trenger å vite at hun i dag har sagt at hun har det bra, at telefonen hennes har batteri, og at hvis hun trykker på knappen, kommer det fram til deg. Det er mindre informasjon, og det er den som betyr noe.
Tre spørsmål før du installerer noe
Første: har hun bedt om det, eller har jeg bestemt det? Hun trenger ikke ha bedt om det, men hun må ha sagt ja og visst hva det er. «Jeg har lagt inn noe på mobilen din» er ikke et ja.
Andre: kan hun se hva som deles og stoppe det selv? Hvis svaret er nei, er det du har installert en sporer, ikke en hjelp. Noen trenger det, på grunn av sykdom, med en beslutning tatt i familien; men kall det ved sitt rette navn.
Tredje: hva gjør dette for henne, ikke for meg? En knapp for å be om hjelp gjør noe for henne. En talemelding som sparer henne for å skrive gjør noe for henne. En sensor på kjøleskapet gjør noe for deg.
Det vi feirer i dag
Aasta finnes fordi en av oss bor tre flytimer fra moren sin, som er 85 og ikke vil ha enda et apparat i huset. Appen ble laget først for henne og så for ham. Den rekkefølgen er hele filosofien vår, og 1. oktober er en god dag for å si det høyt.
Hvis du tar vare på noen på avstand, foreslår vi én liten ting i dag: spør faren eller moren din hva hun eller han vil at du skal vite om hverdagen, og hva ikke. Svaret er som regel enklere enn du venter, og det er den beste kravspesifikasjonen du kommer til å få for å velge et hvilket som helst verktøy.
